Sámis 26

Sámis 26/2017 37 dro for å fiske sammen med Petter. Flommen fra vårløs- ningen var for lengst over, og elva fløt rolig. Petter had- de allerede vært mange turer med båten på elva denne sommeren. Vi hadde to fiskestenger, som Petter festet selvlagde sluker til. Etter å ha rodd først til Mákkásav- von og deretter til Uvllásavvon uten å få fisk, tok vi en pause. Da vi satt ved elvebredden med en kaffekopp, så vi en båt som fanget fisk. Min umiddelbare kommentar var: Den laksen kunne ha vært vår dersom vi hadde vært på elva . Petter var ikke enig med meg, og uttrykte: Diet guolli ii lean munnuide oidnojuvvon / Den fisken var ikke tiltenkt oss . Det er altså ikke bare tilfeldigheter eller flaks som råder i laksefiske, men det råder en kjensgjerning om at vi får den laksen som er ment for oss. Petter men- te at selv om vi hadde vært i båten, hadde vi ikke fått den laksen. Den var tiltenkt en annen person og ikke oss. Vi dro på elva igjen etter kafferasten, men vi fikk ingen fisk. Var det slik at den laksen som befant seg der vi fis- ket ikke skulle inngå i en relasjon til oss, men til båten som befant seg i nærheten av oss? Det er et ordtak på samisk som også illustrerer at laksen selv “velger” hvem den vil gi seg til. Ordtaket lyder slik: Gal fierbmi guolis gávdná / Garnet vil nok finne sin fisk (Otterbech 1920:2). Slik jeg forstår ordtaket, kan ikke en hvilken som helst fisk bli fanget av garnet. Men fisk som er ment å bli fanget av det bestemte garnet, vil fin- ne veien dit. Det betyr likevel ikke at fisken finner veien til garnet uavhengig av hvor og hvordan garnet er plas- sert. Det er derfor fiskerens kunnskaper som er grunnla- get for at fisket skal lykkes, og først da kan utsagnet om at garnet vil finne sin fisk aktualiseres. Relasjoner som Petter hadde til laks, kommer til ut- trykk i måten han omtalte og forholdt seg til laksen i elva. Hans relasjon og omtale samsvarer med ordtaket om at laksen velger hvem den vil gi seg til. På den måten vises det en respekt overfor laksen. Den anses ikke for å være et lett bytte, men den gir seg til et spesifikt mennes- ke. Det samiske begrepet for fiske og jakt, bivdit , kom- mer til betydning i måten Petter forholdt seg til laksen på. Når vi ber om noe, kan svaret være bekreftende eller avvisende. Laksen har dermed autonomi i spesifikke si- tuasjoner. Den kan med sin frie vilje ofre seg til et be- stemt menneske eller la være. Det er ingen garanti at den vil ofre seg, men det er like fullt viktig å ha kunnskaper om hvordan man best kan kommunisere med den i håp om å få den fanget. Da jeg og Petter dro ut på elva etter kafferasten, var det min oppgave som satt bak i båten, å ha fiskesnøret ut i elva. I enden av snøret var sluken festet, og Petter ba meg om å holde sluken i hånden en stund, før jeg slapp den ut i vannet. Jeg oppfattet dette som en av flere må- ter å rette min oppmerksomhet mot laksen. Gjennom min handling forsøkte jeg å gå inn i en relasjon til lak- sen. Kroken ble et annet objekt gjennom mine hender og det sommin kropp (som varme og lukt) kunne inves- tere i objektet. Jeg forsøkte å bedre betingelsene for at laksen ville velge og gi seg til meg. Som bivdi (fisker) “ba jeg” (bivden) implisitt om at laksen skulle bite på sluken som jeg hadde holdt i mine hender. Når spesifikke lak- ser er tiltenkt spesifikke personer, kan det virke som om mennesker ikke har noe handlingsrom. Men når du sit- ter om bord i båten og fisker, vil det være rom for å gå i “dialog” med laksen. Dersom jeg og Petter hadde fanget laks, skulle vi ha behandlet den med respekt. Det man har bedt om ( bivdit) og blitt tildelt, kaster man ikke til- bake i elva. Tanalaks er blitt til gjennom relasjoner som lokalbe- folkningen har til laksen og elva. Tanalaksen blir ut- Garnet vil nok finne sin fisk.