Sámis 26

46 Sámis 26/2017 den kunnskapen vi har i dag. Enten det er i lavvo ved gytesteder, på en utescene ved elvekanten, eller i aulaen av en ungdomsskole, blir forestillingen til et undrende, spørrende og sansende møte mellom mennesket og lak- sen: et møte mellom to intelligente og ressursfulle typer virveldyr, et pattedyr og en fisk. Begge er vi en del av det store kretsløp, av carbonsyklusen eller hydrogensyklu- sen; begge kjenner vi klodens magnetisme på kroppen; begge følger vi nøye etter solens løp gjennom årstidene, og månens, og temperaturen i luften og i vannet; begge blir vi bevisste oss selv i en stadig kroppslig utveksling med andre dyr rundt oss, og med omgivelsene. Men hva da med oppdrettslaksen? I vår forestil- ling tar vi utgangspunkt i livet til villaksen, men vi er like interessert i oppdrettslaksen. Hva slags liv er den gitt? Hvordan møter den sin verden? Hva vil det si å væ- re et sansede, intelligent dyr i en kosmos skapt etter det grunnleggende prinsippet om å maksimere biomasse? Når fisken har en iboende forventning om, eller trygg- het på, at verden den lever i gir mening - en mening som den kan gradvis utforske, fordype, og stille spørsmål ved gjennom sansene sine - hvordan er det da å tilbrin- ge hele livet i en industriell verden som ikke vekker san- senes fulle potensiale? Solens gang kan allerede bli full- stendig erstattet med kunstige årstider. Reker og små- fisk den spiser blir gradvis erstattet med vegetarisk for. Tusenvis av kilometer av ukjent hav, som villfisken ak- tivt navigerer, er erstattet av runde merder med netting. Magnetismen er så å si blitt irrelevant for oppdrettslak- sen. Iakttar den magnetiske bånd allikevel? Hvordan ville slike bånd oppleves når de ikke kan overføres til handling? Hva er summen av de mange ordløse frustra- sjonene? Hvilken kvalitet har slike liv, sett innenfra? Og hvor nærme kan vi komme en refleksjon av slike spørs- mål når vi nærmer oss dem ved poetisk språk, vitenska- pelige innspill, og ikke minst joiken? Det er ikke mangel på dokumentasjon av sporene opp- drettslaksen setter i økosystemene, og dens bidrag til utryddelsen av villaks og annet liv i elvene. Der villak- sen som nøkkelart gir næring til alle leddene i kretslø- pet, ødelegger oppdrettsnæringen livsgrunnlaget i de fjordene merdene befinner seg. Dette er en grunnleg- gende forskjell fra villaksen: Oppdrettslaksen er ikke konsipert for å berike landskapet, eller for å delta i natu- rens kretsløp. Den er ikke en naturens næring basert på gave-prinsippet, men en menneskesentrert næring ba- sert på prinsippet om å maksimere biomasse. Og tren- den peker tydelig mot mer vekst, mer isolasjon, mindre stedsforankring, og mindre lokalkunnskap. Det er en kontinuerlig debatt om hvem som skal ha til- gang på ressurser i elvene våre. Lakseindustrien bidrar til å alvorlig svekke villaksbestanden rundt om i landet, med støtte av statlige aktører som lyser ut femdobling av dagens produksjon innen 2050 (Meld. St. 16 (2014- 2015)). Under tittelen “Forutsigbar og miljømessig bæ- rekraftig vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett” frem- går det fra samme stortingsmelding at et årlig tap av en tredjedel av villaksbestanden er innenfor det som er økonomisk og økologisk forsvarlig. Det finnes enkelte stemmer i industrien som åpent mener at om villaksen er i veien for industrien, har den ikke livets rett. Er det en parallell her mellom det samene i Nor- ge har opplevd under fornorskningperioden, og som ur- folk verden over har opplevd? Storsamfunnet øker pres-