Sámis 26

56 Sámis 26/2017 Innledning Fra folk som fisker laks med tradisjonelle garnredska- per i elv og sjø, hører man ofte at deres kunnskap og er- faring ikke teller når det skal gjøres reguleringer av fis- ket. I praksis vet vi også at reguleringer har vært iden- tisk med innskrenkninger i fisket. Man hører også ut- sagn om at dette er kjente trekk i storsamfunnets nedla- tende behandling av samer, og/eller folk i sin alminne- lighet i nord, og i særlig grad i Finnmark. Det er dessverre en realitet at tradisjonell kunnskap har hatt svært liten status både i lakseforvaltninga og i an- nen forvaltning av naturgoder i samiske områder. Langt tilbake bygger dette på historiske forhold som har å gjø- re med kulturforskjeller og med den forvaltningstradi- sjonen man har hatt i det nordligste Norge. I forbindel- se med utviklinga av den norske nasjonalismen midt på 1800-tallet ble samene definert som et mindrever- dig folkeslag, og Finnmark definert som statens private eiendom fra gammelt av. Det at samene ble definert som mindreverdige ga seg nok også utslag i hvordan embetsfolk og myndigheter betrakta samenes evne til å forvalte blant annet lakse- Steinar Pedersen fisket. Et uttrykk for dette får man trolig da Norge og Finland forberedte de første felles fiskereglene for Ta- navassdraget på slutten av 1860- og begynnelsen av 1870-tallet. Amtmannen mente da at det var helt nødvendig med et samarbeid mellom de to lands myndigheter, fordi be- folkninga det var tale om sto på et kulturtrinn som var lidet gunstig for Fiskeriets Forbedring som for Kulturar- beide i almindelighet. Chr. A. Wulfsberg som mot slutten av 1860-tallet utga en bok om Finnmark, anførte at de aller fleste fiskerne i vassdraget var samer som hadde mindre let for at fatte og erkjende at der kan være Nytte i at legge Baand på sig i Ef- terstræbelsen av Fisket. Han la til at også denne nærings- kilden ville flyte rikeligere hvis Tanadalen gjennom inn- flytting fikk beboere som hadde nok Forstand til at ind- se at Laxens Fredning i Gydetiden, var nødvendig. Et annet eksempel på hvordan man på sentralt hold vur- derte innbyggerne i Tanadalen, finner man i 1912, i et brev fra fiskeriinspektøren til en engelsk sportsfisker. Roer måtte man skaffe seg lokalt, men andre typer tje- TRADISJONELL KUNNSKAP er fullstendig tilsidesatt i forvalt- ninga av Deatnu/Tanavassdraget