Sámis 26

Sámis 26/2017 59 Jeg kjenner ingen som har argumentert for at erfarings- kunnskapen alene skal ha avgjørende betydning. Deri- mot er det mange som har sagt og skrevet at norsk og in- ternasjonal lov må oppfylles gjennom at bestandsansla- gene for laks må bygge på både tradisjonell og bioviten- skapelig kunnskap. Det er nemlig ikke tilfelle i dag. Verdens fremste ekspert når det gjelder fiskebestande- ne i Tanavassdraget, dr. Eero Niemilä, sier det for øvrig så klart at det er meningsløst om man ikke evner å høste av flere hundre år gammel lokal kunnskap (Bladet Finn- marken , 14.2.17). Både fra den finsk-norske overvåkningsgruppa og fra fagdepartementene i de respektive land er postulatet at overfiske , og kun det, er årsaken til den påstått svake lak- sebestanden i vassdraget. I prop 54 S, heter det blant an- net at predasjon eller andre faktorer har mindre relevans. Innholdet i begrepet overfiske bør også relateres til at fisket med faststående redskaper i Tanavassdraget ble redusert med henimot 70 % fra begynnelsen av 1980-tallet til 2015 (Solbakk 2015). Allerede i 1979 ble for øvrig garnfisketida redusert fra fire til tre døgn pr. uke. Antallet fangstenheter i aktiv bruk i sjøen i Finnmark mellom 1974 og 2014 ble redusert med 63 %. Sammen med meget sterke innskrenkninger i fisketida, har man kanskje en fangstintensitet som er ca. 15–20 % av det den var ved begynnelsen av perioden. Departementets avvisning av at predasjon har noen betydning kan åpenbart tilbakeføres til argumentasjo- nen fra overvåkningsgruppas side om at forskning gjen- nom hundre år ikke har påvist at naturlig forekommen- de predatorer har hatt noen negativ virkning på laksen. Forskernes slår også fast at når laksebestandene min- ker, blir det økt fokus på predatorer, og man får følelses- messige beskyldninger – emotional accusations – om at predatorene spiser all laks – predators are increasing in number and as a result eating all the salmon (Working group 2012: 31). Dette betyr at overvåkningsgruppa betrakter lokalbe- folkningas argumenter om at predatorer også kan ha noe å si for bestandsutviklinga i vassdraget som utslag av sinnsstemninger, og ikke noe det er verdt å undersø- ke nærmere. Ut fra forskningsmessige standarder er opplysninge- ne om at predasjon ikke har noen betydning, mer enn oppsiktsvekkende. Problematikken er ganske enkelt ikke undersøkt for vassdragets vedkommende, og det er ukjent for meg hvilken hundreårig forskning man hen- viser til. Overvåkningsgruppa har nemlig konsekvent forkasta at predatorer har noen innflytelse på laksebe- standen, og dermed har det ikke vært en forskningsmes- sig problemstilling. Begrunnelsen har vært at predato- rer og laks alltid har levd sammen i vassdraget, og at lak- sen ikke har vært skadelidende på grunn av det. I og for seg kunne det være et forståelig vitenskapelig ar- gument, hvis det alltid hadde vært en naturlig balanse mellom predatorer og laksebestand, men en slik forut- setning er i tilfelle en direkte ahistorisk oppfatning. For de tre-fire århundrene det finnes skriftlige kilder om det- te – og høyst sannsynlig lenge før det – har nemlig elve-