Sámis 26

60 Sámis 26/2017 dalsbefolkninga gjennomført en omfattende og syste- matisk virksomhet for å holde predatorbestandene nede. Blant annet har man drevet en intens jakt på sel og kob- be, oter, fiskeender (laksand, siland), storlom, små- lom, mv. Det var dessuten systematikk i å ta egg fra dis- se fugleartene om våren, noe som selvsagt også bidro til å holde bestandene nede. Flere fiskearter som ble ansett som skadelige for lakseyngel og smolt ble fanga med smågarn (sáibma) og andre redskaper. Det gjelder blant annet lake, gjedde og ikke minst sjøørret. Størstedelen av den tidligere predatorbekjempelsen er imidlertid blitt kriminalisert frem mot de siste tiårene, og er dermed blitt borte. Det har skjedd gjennom fred- ning av flere av de nevnte dyre- og fugleartene, og sterk innskrenkning av muligheten til å fange fiskearter som etter gammel kunnskap har vært ansett som predatorer på yngel og smolt. Ut fra en vitenskapelig tilnærmingsmåte, og formu- lering av relevante forskningsmessige problemstillin- ger, er det omtrent umulig å forstå at den dramatiske endringa i predatorforvaltningen defineres som irrele- vant av forskere og forvaltning, og noe som man ikke behøver å bry seg om når man skal vurdere bestandsut- viklinga i vassdraget. Så lenge forskere og forvaltere holder fast ved at grunn- leggende endringer i predatorforvaltninga ikke har no- en betydning og ikke skal undersøkes, er det enkelt å holde fast ved teorien om at tanabestandene kun er ut- satt for menneskeskapt overfiske – til tross for at garn- fisket i sjø og elv har hatt en til dels dramatisk tilbake- gang de siste 40–50 år. I forbindelse med formulering av relevante forsknings­ messige problemstillinger mht. tanalaksen, er de forskningsetiske retningslinjene for naturvitenskap og teknologi også av betydelig interesse. Disse inneholder meget relevante påpekinger omkring forholdet mellom forskning og tradisjonelle/alternative kunnskapskilder. Tradisjonell kunnskap er der definert som et kumulativt sett av kunnskaper, ferdigheter, praksiser og framstillinger som er opprettholdt og utviklet gjennom erfaring, gjerne over generasjoner. Tradisjonell kunnskap blant urbefolk- ninger er av denne typen, men slik kunnskap finnes i et- hvert samfunn. Det heter også at Forskeren skal anerkjen- ne den økonomiske og kulturelle verdien av andre kunn- skapsformer. Det pekes også på at ved anvendt forskning som kan påvirke lokalsamfunn og livsvilkår er det særlig viktig at forskere søker å gå i dialog med denne kunn­ skapen, og at det innenfor miljøforskning er behov for å respektere og bruke tradisjonell kunnskap blant urbefolk- ninger (www.etikkom.no/hvem-er-vi-og-hva-gjor-vi/ Hvem-er-vi/Komite-for-naturvitenskap-og-teknologi/) For å skape større tillit mellom forskning/forvaltning og en stor del av de tradisjonelle laksefiskerne langs vassdraget, vil jeg foreslå at man også setter et sterkt forskningsmessig søkelys på hva som kan ha skjedd i overgangen fra tradisjonell lokal forvaltning av preda- torer, til offentlige reguleringer og fredningsbestem- melser gjennom kriminalisering av de gamle forvalt- ningsmetodene. Hovedspørsmålet blir da om virknin- gene av at predatorene ikke lenger beskattes, i sum har bidratt til et skadelig trykk på laksebestandene?