Sámis 26

66 Sámis 26/2017 Erkjennelsen av at det finnes ulike kunnskaper om lak- sen, og av at også samisk kunnskap skal inkluderes i for- valtningen har så langt hatt liten reell effekt på gjeldene naturforvaltningspraksis. Lokalkunnskap er kanskje til- stedeværende i lovverket, men forhandlingene med Fin- land illustrerer at det ikke er tvil om at naturressurser i stadig større grad blir behandlet som nasjonale og at na- turforvaltningen stadig blir mer vitenskapeliggjort, ens- rettete og globale. Utviklingen i Tana gjenspeiler dessu- ten en nasjonal tendens hvor laksen er i ferd med å få et annet formål, den skal nytes som en del av friluftslivet, og blir i stadig større grad reservert for andre typer fis- ke enn det lokale. Atlantisk laks i krise Det er ikke tvil om at laksen er et viktig nasjonalt og in- ternasjonalt anliggende. Den atlantiske laksestammen har lenge fått mye oppmerksomhet. Allerede på slutten av 1960-tallet ble det klart at store deler av laksen blitt fisket opp i storformat havfiske. På det meste, i 1970, ble det tatt 1000 tonn laks under sjølaksefisket i det nord- norske havet. I 1983 gjennom bilaterale forhandlin- ger og nasjonale resolusjoner ble det etablert begrens- ninger på havlaksefiske og NASCO (North Atlantic Salmon Conservation Organization) ble etablert som del av konvensjonen for beskyttelse av atlantisk laks i Nord-Atlanteren. Konvensjonen skapte en stor beskyt- telsessone, utenfor alle deltakende nasjoners tolvmils- sone, hvor fiske av laks ikke var tillatt. I 1989 ble det også forbudt å fiske med drivgarn på laks innenfor 12 milssonen. Senere ble forbudssonen gjort enda større, og det ble også lagt ned begrensninger på utstyr. Krok- garn ble tilslutt forbudt overalt på norskekysten, bort- sett fra i Finnmark. Siden 1970 tallet har også biologenes kunnskap om laks endret seg dramatisk i takt med en økende grad av for- valtningen av fisken. På 1970-tallet visste vi ganske li- te om hva laksen gjorde i havet, hvor den svømte, hvor lenge den var der og hvordan den fant veien tilbake til fødeelven. I dag har vi teknologiske muligheter til å føl- ge laksen gjennom hele dens reise. Tana er blant de best kartlagte av norske elver. Mye av dette arbeidet har fore- gått på finske forskningsstasjoner som RKTL i Utsjo- ki (Riista- ja kalatalouden tutkimuslaitos – Finsk fisk og vilt forskning). Fangstrapportering, ulike former for fisketelling, og skjellprøver har over en femtiårsperio- de gitt viktige bidrag til kartleggingen av de ulike lak- sestammene i elva. Med ny presisjon i utviklingen av sporings og merkingsenheter, ny genteknologi og kom- pliserte matematiske modeller og statistikkprogrammer lager forskerne nå oversikter over historisk utvikling av individuelle laksestammer over flere tiår. I dag me- ner forskerne at de har en oversikt over hvilke bestan- der i Tanavassdraget som er bærekraftige og hvilke som er truet. I følge forskerne er det først og fremst er de lak- sestammene som produserte størst fisk som er borte fra Tanavassdraget. Nye invasjoner For lokale fiskerne i Tana er det største problemet at de ikke lenger er alene om laksen. Selv om fisket etter laks i havet er dramatisk redusert har turistfisket i elva lenge vært økende. Fiskerne som er hjemmeboende i Tanaelva gjør det samme som de alltid har gjort og blir dessuten stadig færre. Elva og laksen inngår også i en serie diskur- ser; den nasjonalistiske (finnene, nordmennene og rus- serne), allemannsretten (sportsfiskerne), kapitalismen (verdi av antall fisk per kilo i sportsfiske og i yrkesfis-